Harstadmannen Tore Torstad jobber for Kirkens Nødhjelp i Sudan.
Der opplever han spennende ting som han gjerne deler med oss andre i Harstadklubben.
Derfor har han skrevet brev, som vi har fått anledning til å ta inn på nettsidene våre.
Tore er harstadgutt god nok, selv om han er født i Trondenes kommune før byutvidelsen i 1964.
Tore var lenge sjef på planteskolen i Ervik.
Juba, Sør-Sudan 15. november 2009
Det er søndag ettermiddag i Juba, og et uvær med kraftige regnbyger og skarpe tordenskrell har nettopp passert. Kanskje var det de siste etterdønninger av regntiden. Ifølge kallenderen skal vi nå ikke ha regn igjen før i mars/april neste år.
Sist uke var kirkeledere fra inn og utland samlet til møter i Juba. Kirkerådet i Sudan sammen med sine internasjonale partnere har drøftet den ustabile situasjonen i Sudan og redselen for at hele fredsavtalen skal bryte sammen. Samarbeidsklimaet mellom regimet i nord og regjeringen i sør hardner til, og mange er engstelige for at valget i april neste år og folkeavstemningen om Sør-Sudans framtid som skal holdes i januar 2011 ikke blir gjennomført som forutsatt i fredsavtalen. Kirkene har altid spilt en sentral rolle i arbeidet med fred og forsoning, og vært et viktig talsrør for befolkningen i Sudan. Etter fredsavtalen i 2005 har de slitt med indre uenighet kirkene imellom og manglende kapasitet hos kirkerådet til å utgjøre det kraftsentrum for fred og forsoning som det engang var. Møtene siste uke og dialogen mellom kirkene i Sudan og dens internasjonale partnere har vært viktig for å skape et felles ståsted for veien videre.
Vi kan ikke miste håpet og troen om at freden i Sudan skal holde, og KN planlegger sin virksomhet ut fra et slikt perspektiv. Jeg har nettopp vært på en to ukers feltreise i Øst Equatoria sammen med nasjonale medarbeidere. Reisen var en del av forberedelsene til en ny tre-årig søknad til UD om støtte til KNs arbeid i Sør-Sudan. Etter mange år med hovedvekt på nødhjelp og hjelp til å dekke grunnleggende behov innen utdanning, helse og vannforsyning for befolkningen i Sudan, er tiden nå kommet til å tenke mer på fremtiden og bygge kapasitet hos lokale myndigheter, kirkene og de frivillige organisasjonene. Dette er en spennede utfordring i en tid hvor det fortsatt er usikkert hva som kommer til å skje med Sudan og dens hardt prøvete befolkning de kommende årene.
Det er når en kommer seg ut av Juba og får besøkt menneskene i de små byene og i landsbyene at en virkelig ser hvordan folk har det. Bare det å komme seg til de ulike stedene er en reise i seg selv. Veistandarden er elendig, og selv med store landcruicere med firehjulstrekk er det en prøvelse å komme seg fra et sted til et annet. Her får en mye gratis masasje nåren blir kastet frem og tilbake i bilsetet. Ved et par anledninger kjørte vi oss fast i gjørme og brukte timer på å komme oss løs igjen. Men med flere biler i følge gikk det greit å få hjelp hos hverandre.
Lafon er en liten landsby noen timers kjøring fra Torit. Stedet er uten forbindelse med omverdenen store deler av året da veien ikke er kjørbar i regntiden. Bebyggelsen består av runde tukler (jordhytter med stråtak) og enkelte hus bygget av lokale materialer og med stålplater på taket. Den største bygningen er en gammel katolsk kirke som nå holder på å ramle ned. Stedet har en flystripe som har grodd igjen. KN har renovert den gamle skolen og utstyrt den med skolepulter og lærebøker slik at elevene har et sted å være også når det regner. Utfordringen nå er å få tak i kvalifiserte lærere til skolen. Lafon var et strategisk sted under krigen og det var flere kamper her mellom regjeringshæren fra Khartoum og geriljabevegelsen SPLM. Historien sier også at Osama Bin Laden gjemte seg i fjellet her noen måneder tidlig på nitti-tallet. På 70-tallet drev KN en forsøksstasjon for landbruk i Lafon.
I Lafon er det ingen overnattingssteder, så vi overnattet i bilene og på bakken utenfor. Kveldsvasken bestod av en balje med vann fra en brønn som KN har bygget og skyggen fra et stort mangotre utgjorde baderommet. Noen kvinner fra landbyen kom med te om kvelden, og vi spiste medbragt brød og kjeks fra Torit. Det var en fantastisk stjernehimmel om kvelden, ingen forstyrrende gatelys eller hus. På turen til Lafon hadde vi også formell overrekkelse i to andre landsbyer skoler som KN har bygget. Det var stor stas og entusiasme fra lokalbefolkningen. Skolene gir håp om en framtid for ungene og den oppvoksende slekt.
Lohutok var et annet sted vi besøkte på turen vår. Det er en liten landsby som ligger innimellom fjellene. Her har Africa Innland Church, en av KN sine samarbeidspartnere, sitt stronghold. KN har bl.a. bygget en helseklinikk og en skole her sammen med kirken. Om kvelden ble vi sittende ute under et stort mangotre og delte tanker om håp og tro, om fremtiden og kirkenes rolle som talsrør for befolkningen. Det er slike samtaler som får en til å tro på at det er en framtid for Sudan. Det er i møtet med menneskene i landsbyene en forstår hva de har gjennomgått i løpet av mer enn 20 år med sammenhengende krig, hva de har forsaket og hvor mye de har lidd. Likevel fatter de håp om en fremtid med varig fred og mer velstand enn det de har opplevd til nå.
I Parajok var vi gjester hos en lokal kvinne- og ungdomsgruppe, St. Monica. KN har hjulpet de med et sted å være, kjøpt inn symaskiner og hatt opplæring i bruken av disse. Nå syr de skoleuniformer og sanitetsvesker for kvinner som gir de inntekter til andre ting. St. Monica er et godt eksempel på hvor viktig det er å støtte opp om lokale organisasjoner som brenner for å få noe gjort i sitt eget lokalsamfunn. På veien til Parajok traff vi også David, en Sudaneser som har tilbragt 10 år i Norge og snakket godt norsk. Nå var han kommet hjem igjen til sin egen landsby, hadde bygget seg en liten jordhytte med stråtak og begynt å dyrke jorda. Han plantet frukttrær, dyrket litt mais og jordnøtter og andre lokale vekster. Nå ønsket han å engasjere ungdom og progressive småbønder i å få igang matproduksjonen igjen. Et spennede møte med en spennede mann.
På turen hadde vi møter med kirkeledere, ordførere, rådmenn og andre som har ansvar for å få til utvikling. Alle klaget over mangel på ressurser fra egen regjering. De offentlige kontorene hadde ingen ting å hjelpe seg med. Det er stor mangel på kvinner og menn som har utdanning og kunnskap om offentlig administrasjon. Kontorene mangler utstyr og hjelpemidler. Budsjettene er ofte lik null. Da er det ikke lett å være ansvarlig for utvikling selv om viljen er til stede. Det er i dette bildet KN nå skal forsøke å bidra med å bygge opp nødvendig kompetanse hos både kirkeledere og offentlig administrasjon slik at de blir i stand til å gjøre det de skal. En spennende og utfordrende oppgave som krever langsiktig innsats. Og samtidig skal helsestasjonene forsynes med medisiner, skolene med skolebøker, brønner skal bores og vedlikeholdes. Helsepersonell og skoleadministratorer skal få opplæring i drift av helseklinikker og skoler. Landbrukskooperativer skal reetableres og det er behov for både landbruksredkaper, såfrø og opplæring i nye dyrkningstekniker. Veier må utbedres og vedlikeholdes slik at bøndene får fraktet varene sine til markedene. En ny offentlig administrasjon skal etableres samtidig som de tradisjonelle styreformene med landsbyhøvdinger og eldsteråd har en rolle å spille. Oppgavene er mange og store. Men er det vilje er det vei.
Men det store spørsmålet alle stiller seg er om freden vil vare. Nå er det forberedelser til valg i april 2010. Valgdatoen er allerede utsatt flere ganger. Det er uenighet om størrelsen på valgkretser, og en er fortsatt ikke enige om grensen mellom nord og sør. Sudan er fortsatt uklar. Folketellingen i april i år gav ingen avklaring på hvor mange Sudanesere det er og hvordan disse fordeler seg på de ulike stammer og regioner. Men valgforberedelsene går sin gang. Nå har de startet med velgerregistrering – det finnes ikke noe folkeregister som forteller hvor mange og hvem som har stemmerett. Alle som skal stemme ved valget i april neste år må derfor møte fram på bestemte steder i sin valgkrets i løpet av november og la seg registrere. Så kan en få være med å avgi stemme når valgdagen kommer neste år. Brosjyrer er distribuert som sier at du både har rett og plikt som innbygger til å stemme. Men det rapporteres om liten fremmøte ved registreringsstedene så langt, så det er ikke lett å forutsi hvor mange som til slutt har registrt seg som velgere når valgdagen kommer.
Og i januar 2011 skal befolkningen i Sør-Sudan gjennom en egen folkeavsteming få avgjøre om de fortsatt ønsker å være en del av et samlet Sudan eller om de ønsker at Sør-Sudan skal bli et eget land. Alle prognoser tyder på at det vil bli et stort flertall for et selvstendig Sør-Sudan. Dersom det blir folkeavtemning da. For fortsatt er ikke partene enige om vilkårene for denne folkeavstemingen; hvor mange må være med å stemme og hvor mange av de som stemmer må stemme for uavhengighet før det kan godkjennes. Ja, det strides partene om, forståelig nok. Regimet i Khartoum ønsker å gjøre det så vanskelig som mulig for Sør-Sudan å løsrive seg fra resten av Sudan. For i sør ligger oljeressursene som i dag ledes i oljerør til rafinneriene i nord.
Sudan står på mange måter igjen ved et avgjørende veiskille. Fredsavtalen fra 2005 er kartet som beskriver hvordan veien videre skal bygges, med valg og folkeavsteming som de viktigste elementene. Men det er sterke krefter som ønsker å stikke kjepper i hjulene for både valget og folkeavstemingen. Og mange tegn tyder på at de kan lykkes med det. Hva vill da skje? Det kan bare tiden gi svar på, men vi er mange som er urolige for de tegnene vi ser. Men det er spennende å få være midt blandt det som skjer, spennende å få kjenne på pulsen hva som rører seg i Sudan.
Hilsen fra Tore i Juba.