Harstadmannen Tore Torstad jobber for Kirkens Nødhjelp i Sudan.
Der opplever han spennende ting som han gjerne deler med oss andre i Harstadklubben.
Derfor har han skrevet brev, som vi har fått anledning til å ta inn på nettsidene våre.
Tore er harstadgutt god nok, selv om han er født i Trondenes kommune før byutvidelsen i 1964.
Tore var lenge sjef på planteskolen i Ervik.
Til venner i Harstadklubben
Juba 6.6.07.
Det er blitt kveld i Juba, ute er det mørkt. Jeg hører lyden av mennesker som er samlet utenfor den lille nærbutikken på andre siden av veien. Der får en kjøpt det aller nødvendigste som såpe, salt, små pakker med kjeks, sigaretter, ris, flasker med vann (disse ligger i en stor fryseboks uten strømtilkobling) og andre ting som en Sudansk familie kan trenge i hverdagen. Og så får en kjøp brød, små lyse brød på størrelse med et stort pølsebrød. Disse tilberedes på en grill på gårdsplassen bak den lille butikken. Var innom butikken da jeg kom tilbake til gjestehuset i kveld og kjøpte fem av disse små brødene – de var nybakte og varme – og to små flasker med vann. Det får bli frokosten min i morgen tidlig.
Jeg er i Juba i Sør-Sudan, stedet jeg knapt hadde hørt om for et år siden, og stedet jeg har lest mye om de siste månedene etter at det ble klart at det var hit mine veier nå skulle føre meg. Juba som skal være min base de neste årene i min nye jobb som Senior Programme Manger for Kirkens Nødhjelps aktiviteter i Sudan.
Juba er hovedstaden i Sør-Sudan, ligger ved Nilens bredde, og opplever nå etter fredsavtalen i januar 2005 mellom regjeringen i Khartoum og opprørsbevegelsen SPLA i sør, den rene klondike-stemningen på både godt og vondt. Her bygger norske myndigheter og andre donorer nye flotte bygg (kontorer og boliger) for seg og sine, godt skult bak høye gjerder med piggtråd og glasskår på toppen, med aircondition, generatorstrøm og svømmebasseng. Og dette skjer midt blant lokalbefolkningen som bor i runde jordhytter med stråtak (tukler) eller enkle små hus bygd av brent stein laget av leire og med blikkplater på taket. Her er det noe med måten de såkalte hjelperne innretter seg på for seg og sine, som skriker i mot en og som gir en emmen smak i munnen. Dette kunne med fordel vært gjort på en annen måte.
Heldigvis har Kirkens Nødhjelp en mye mer nøktern standard både på kontorene og her på gjestehuset hvor jeg er innlosjert. Ellers er Juba på mange måter en tradisjonell Afrikansk småby, her bor det et sted mellom 120 – 150 000 mennesker. Hovedgaten har en gang i tiden vært asfaltert, men består nå av bare hull i hull. Det flyter av plast og annet søppel over alt. Tomme plastflasker og plastikkposer ser ut til å ha blitt et tegn på sivilisasjonens inntog. Byen preges av alle de internasjonale hjelpeorganisasjoner, FN og alle de andre som er kommet hit for å bistå med både nødhjelp og utvikling til en hardt prøvet befolkning. Landcrusere med store antenner og logo på siden, store satellittantenner som tar ned signaler fra verdensrommet og gjør det mulig å kommunisere med verden der ute og dere der hjemme på en moderne måte. Det har gått overraskende bra både å ringe hjem og sende SMS fra min norske mobiltelefon, selv om mobilnettet sies å være ganske ustabilt. Internettforbindelsen fra kontoret er også rimelig greit, selv om det går litt tregere enn det en er vant til hjemmefra. Bærbar PC og satellitt telefon er blitt uvurderlige arbeidsredskaper også i denne delen av verden.
Jeg kom hit til Juba i går, men det kjennes allerede som om jeg har vært her i lengre tid. Like etter at jeg var kommet åpnet alle himmelens sluser seg og regnet fosset ned i rundt en times tid sammenhengende. Veien ble til små elver, og jeg så flere av de enkle jordhyttene som rett og slett kollapset på grunn av regnet. Når det regner samtidig med at fremmede kommer på besøk her i Sudan sees det på som et godt tegn og en velsignelse fra vår Herre. Jeg velger å tro at det mer var tilfeldigheter som gjorde at dette kraftige regnet og jeg kom samtidig – det er tross alt regntid her nå.
I løpet av disse to dagene har jeg allerede truffet en rekke spennende mennesker. Jeg har fått hilse på de ansatte på KN sitt kontor her i Juba og de som jeg skal jobbe tett sammen med de neste årene, og fått en første oversikt over KN sitt arbeid her nede. I morgen skal jeg introduseres for de viktigste partnerne til KN i Sudan, og vi skal innom det norske konsulatet en tur. Jeg har fått prøvd et par av de lokale spisestedene, både etiopisk mat på restaurant Eden, pizza på en liten pub og en lokal rett (kjøtt, tomatsaus og ris) på et lite spisested i nærheten av kontoret.
Mitt lille krypinn her på gjestehuset består av et rom på 6 x 4,5 meter, pluss et eget lite bad med toalett, håndvask og dusj. Det er tre slike rom i dette bygget, som er helt nytt. Rommet er enkelt møblert, med en stor seng med myggnett montert på en ramme over senga, to kabinetter med skap og skuffer (det er godt med skapplass) og to små skrivebord. Det er en stol til hvert av skrivebordene, og en leselampe på det ene. Gulvet er flislagt og i taket snurrer en vifte og lager litt bevegelse i den ellers ganske varme lufta i rommet. En og annen liten kakerlakk løper over gulvet, og noen småfluer og andre innsekter snurrer rundt PCen når jeg sitter og skriver. De tiltrekkes av lyset fra leselampa.
En generator sørger for strøm noen timer hver kveld, men kl elleve om kvelden slås den av. Da er det mørkt – og takvifta stopper. Det gikk greit i natt, og varmen venner en seg nok til etter hvert. Det er ikke annet varmtvann enn det som varmes opp av sola i den utendørs vanntanken i løpet av dagen. Så hårvask skjer om kvelden når vannet er passe temperert. Etter hvert får jeg kanskje flytte inn i et litt større rom (faktisk en liten toroms) som er under oppføring på samme tomta.
I bygget ved siden av er det et kjøkken og en liten stue med en sofagruppe og en liten TV som jeg også kan benytte. Der er det også tre mindre rom som deler et felles bad, og her bor Birgit (hun som jeg tar over stillingen etter) og ei av de lokalt ansatte hos KN. I tillegg er det to andre slike gjestehus her som eies av KN, det ene disponeres av en av de lokalt ansatte og hans familie, det andre leies ut til besøkende som har behov for en natt eller to med tak over hode.
Fredag flyr jeg til Wau i Bahr el Ghazal provinsen for å besøke KN sitt feltkontor der. Turen går med et av småflyene til World Food Program (WFP). Derfra går turen til Khartoum og videre til Nuba Mountains (også her med småfly), før vi kommer tilbake hit til Juba den 19. juni. Det skal bli spennende å komme seg litt rundt og se flere steder i Sudan.
Jeg ser fram til å få stifte nærmere bekjentskap med KN sine mange ulike programmer og prosjekter her i Sudan, og går til den nye oppgaven min med stor ydmykhet for de utfordringene som jeg allerede ser konturene av og med stor respekt for de menneskene jeg skal jobbe sammen med.
Dette får være min lille øyeblikksberetning fra mitt første møte med Juba, og fra mitt første reisebrev til familie og venner hjemme i Norge. Etter hvert kommer det kanskje flere.
Tankene går til alle dere der hjemme mens jeg nå gjør meg klar til min andre natt her i det indre av Afrika – må ta tannpuss og finne min plass under myggnettingen før generatoren slås av om en liten stund.
Tore