Jørnsgata, - min barndoms gate

Greta ca. 9 år

Av Greta Jakobsen

Jørnsgata, mi barndoms gate.

Ei 4 år gammel lita jente så storøyd på de nye omgivelsene hun. hennes  mamma og pappa, flyttet til i 1944. Jørnsgt 1a! Oppe i andre etasje. Dvs, andre etasje var delt i to leiligheter. I den andre leiligheta bodde familien Kongsro ei lang stund. Helga eller” Dokken”, som vi kalte ho, sendte lapper til hverandre gjennom dørsprekka. En artig lek, selv om vi kunne rope tell kverandre gjennom den tynne veggen. Vi hadde kjøkken, stue og en liten alkove, som vi kalte Island. Det var alltid iskaldt der inne hvor mamma og pappa sov. Selv lå æ på divanen i stua. I denne lille leiligheta, klarte mamma og gjøre det koselig rundt oss tre.
Vi hadde ei grusom, lang, bratt trapp ned til ytterdøra. En dag, etter at fredagsvasken var ferdig oppe, kom moder’n seilende ned med askeskuffa i handa. Ut gjennom døra, og der satt ho, svart over det hele. Æ og ei venninne sto der og flirte, men det skulle æ ikkje ha gjort!! Æ så fort tegninga og stakk bakom huset og gjemte mæ. En dag fant mamma  plutselig ut at ho måtte ha ei elektrisk kaffekvern på kjøkkenveggen. Det ho ikkje tenkte på va’ at vegggen vendte ut mot gata og dårlig eller helst ingen isolering, gjorde at ho vekte heile Jørnsgata når ho malte kaffen. Den ble lite brukt!

Husvertinna vår hette, fru Svendsen. Kort og godt. Godt? Kver gang æ gikk opp trappa, banka ho fra si leilighet og ropte at æ ikkje måtte trampe, og venninnene mine kjefta ho alltid på. Ho likte ikkje unga. Selv hadde ho tre voksne døtre, og ei var skuespillerinne i Oslo. En gang ho var hjemme på besøk, blei æ invitert ned i det aller helligste og fikk et signert bilde av henne, hvor hun spilte Rebekka West i Ibsens Rosmersholm. Det bilde gjemte æ lenge på.
Det var bestemte vaskekjellerdaga i dette huset, og i den kjelleren satt æ mang en gang og venta til mamma blei ferdig med klesvasken. Koking i kjellergryta, skylling i kald vatn. Vaskinga tok nesten heile dagen, og der satt æ på en kasse og veinta og veinta.  Etter kvert blei æ nokså godt kjent i gata vår.
Rett ved siden av oss bodde politi Stene med sin familie. Toralf hette sønnen og er kjentmann i Harstad. De hadde en sjæferhund, Kid, som alle var redd. Æ va’ ikkje redd han. Han passa nemlig på mæ! Over dem bodde det elskelige ekteparet Fuhr. Rett over gata bodde hele familien Pedersen. Kristine med mann (de som var med og starta sangkoret Vaarbud og Elly, flott altsolist i samme kor. Kirsti (Titti), Sigrunn og broren deres, Per, var ungdommene i det huset. ”Titti” var min speiderleder ei lang stund da æ va’ ”meisunge”.  Ved siden av dem bodde familien Hågensen: Herr Hågensen hadde et skomakerverksted i bakgården og der va’ æ ofte og så på når han arbeidde. Ellers var det Kylle, Astrid, Kalle og Petter som æ huske godt. Ved siden av oss bodde agent Ole Høyden med frue i første etasje, og dattera deres: Gunhild Nilsen og mannen hennes, Ole. oppe i andre etasje. De hadde to gutter; Ole Gunnar og Tore Nilsen. Ved siden av Hågensen bodde familien Munkvold, med to nydelige døtre: Ellen og Astrid og en bror som æ ikkje huske navnet på. (Nu går æ fra den ene sia til den andre i gata).
Ved siden av Høyden, bodde doktor Schjelderup med kona Aud. Barna: Wenche, Inger, Gunnar og Sverre. En ordentlig herskapsgård. Æ va’ aldri innafor døra der, men det så så fint ut. I andre etasje hos dem bodde advokat  Sigurd Saue med kone og barna: Randi og Knut. Over gata, i ett grått hus, ekteparet Hansen. Ved siden av Schjelderup, bodde Kåre Bergli og kona Alfhild. Ho var sykepleier. Barna va’ Sissel og ei yngre søster som æ ikkje huske navnet på. Bergli hadde over ei lang tid ei kolonialforretning i første etasje. Rett over dem: Aas og frue, som hadde Aas-kiosken nede i byen. Bak dem igjen, dattera Gunvor som var gift med Vold. De hadde en sønn som hette Roar, og han va’ æ livredd. En dag va’ æ bråkjekk og skubba han rett i søla, men da va æ sammen med ho mamma. Ho skjente godt på mæ etterpå. (Unnskyld Roar!) Ved siden av Vold bodde Andreassens. Begge sønnene jobba i elektrisitetsverket.  En var veldig lang, og den andre liten. En gang den lange Andreassen kom og skulle lese av strømmen hos oss, stakk han hodet over kjøkkendøra. Æ tegna profilen hans i salmeboka tell ho mamma. Der e’ den enda. 

Bak dem va’ et bomberom, som æ huske godt. En gang flyalarmen gikk, sprang mamma med mæ på armen dit, og æ huske godt at vi satt der inne i mørkna. Ved siden av Bergli var det et toetasjes, hvitt hus, men æ huske ikkje navnan på de som bodde der. Det einaste æ vet e’ at de flytta til Sama der Jysk var tidligere. Ho sydde forresten et par kjoler tell mæ. Lenger bort bodde Holst-Roness med frue og sønner Pelle og Rolv. Sistnevnte fløtta til Sierra Leone etter han studerte i Scotland. Tror de hadde ei søster også.

Bortaførr Andreassen bodde Sten og Strøm. Familien Strøm oppe og frøken Sten nede. Strøm var portier på sykehuset. Døtrene hans var Solveig og Gunhild. Frøken Sten var lita og nett, trippende med høyhæla sko og alltid fine hatter på det vakre, sorte håret.  Etter Holst-Roness, gikk ei lita gate ned til Harstadgården. Over gata bodde Dahl som var kinobestyrer og kona, Borghild. Dattera var Bodil og sønnen Nicolay Tor. Lenger opp over brattbakken, bodde Nylunds, og bak der ei ung jente som hette Benta Munkeby. Lenger opp i gata va’ æ som oftest ikkje, men i mett indre ser æ nu førr mæ folk der også.

I Jørnsgata bodde æ tell a va’ 11 år. 7 år i denne gata med mange gode minner, også de ikke fullt så koselige. Uthuset med utedoet kunne æ vært foruten. Mørkt og svart, og det va’ ikkje rart man holdt sæ lenge før man måtte! Et av mine gode minner va’ min første skoledag, da æ sto innaførr  gjerdet og fortalte til en ungutt som gikk forbi: ”Vet du ka æ har gjort i dag”? ”Nei”, svarte gutten. ”Æ har begynt på skolen”!! Du store, kor stolt æ va’!! ”Ungutten” va’ Jens Petter Rønning, som bodde på Eineberget. Ei av mine beste venninner i gata var Lisbeth Rønning, selv om ho bodde i Erikstadgate, men den var jo akkurat i krysset til oss. Vi hadde mye moro og ho kom ofte og spurte om vi hadde rød saftsuppa til middagen, for det va’ det beste ho visste. Æ va’ ofte hos ho og fru Rønning leste eventyr tell oss mens vi satt på stolarmene hennes. Herlige minner. Selv om Lisbeth ikke er mer, så glemmes ho aldri.

Lisbeth Rønning, Helga Kongsro, Greta (Bendiksen) Jakobsen

Vi fløtta opp på Eineberget til fru Torbergsen, som hadde kiosken ved Kongestøtta. Der bodde vi i mange, mange år, til foreldrene mine fløtta nedførr der i Eineberggt. 8. Da va’ æ for lengst fløtta hjemmefra og fått min egen famlie. Som dokker ser, har æ konsentrert mæ om folkan som bodde i mi barndoms gate: JØRNSGATA. Kunne fortalt en masse, masse, men det forvære nok for denne gang.  Håper det e’ mange som kjenne sæ igjen! Dette e’ mina minna, og det kan jo være at andre husker det annerledes.

Hilsen Greta Jakobsen. Tidligere Bendiksen.

Denne artikkelen har også stått i By/Liv Harstad, våren 2010