Varetransport til besvær for Harstad
Hva skjer når et firma i Harstad sender varer med Tollpost Globe til en kunde i Bærum? Her er et skrekkeksempel på hvordan kunden i Bærum opplever en Harstad-bedrifts muligheter til å levere punktlig.
Det dreier seg om skjebnen til en palle trykksaker på 350 kg sendt fra Vizuelli i Harstad mandag 24. april med Bærum som adresse. Selve transporten til Oslo går knirkefritt, og via Internett kan kunden spore at pallen er fremme i Oslo torsdag kveld.

Der blir den lagt på Tollposts lager, og brev vil bli sendt kunden i Bærum om at utkjøring kan avtales, heter de på nettsidene.
Fint, da vil varene være kunden i hende før helga, som beregnet – trodde kunden.
Fredag kl. 08.00 ringer derfor kunden til Tollpost og spør når tid på dagen varene blir kjørt ut. Den hyggelige dama i Tollpost skal undersøke og lovet å ringe tilbake innen en time. Timen går, hun ringer ikke. Etter to timer ringer kunden for 2. gang og får til svar at varene neppe kommer til å bli kjørt ut før over helga. Altså tirsdag 2. mai.
Tirsdag kl. 08.00 ringer kunden for 3. gang. Tollpost lover å ringe tilbake innen en time. Dette skjer. Ikke.
Kl. 12.00 ringer kunden for 4. gang og blir lovet svar innen en time. Denne gang holder de løftet og ringer tilbake: Varene vil bli kjørt ut på kvelden mellom kl. 18.00 og 21.00, blir det sagt. Kunden venter hele dagen, men klokka blir 21.30, og ingen varer kommer. Kunden ringer da for 5. gang, men får bare et automatisk svar om at kontortiden er fra 08.00 til 16.00.
Onsdag 3. mai kl. 08.00: Kunden ringer for 6. gang. Svar: Du skal få svar innen en time. Kunden krever da et svar innen den lovede timen og at han må ha varene innen kl. 12.00 samme dag. Altså om fire timer. (Det er 20 minutters kjøretid fra Tollposts terminal til kunden). Dama skal sjekke om dette lar seg gjøre (men synes tydeligvis det er et urimelig krav). Hun ringer punktlig tilbake og bekrefter at hun har skaffet en varebil, og at varene vil bli levert innen kl. 12.00. Like etterpå ringer hun og spør om pallen kan sprettes for få varene i en mindre bil. Det er greit for kunden. Like etterpå ringer hun på nytt og sier at levering er ordnet, men at bilen nok ikke rekker å komme før i siste liten før kl. 12.00.
Klokka blir 12.30, men ingen varer er kommet. Kunden ringer nå for 7. gang og påpeker at varene ikke er kommet i rett tid og at vedkommende som lovet levering må ringe kunden straks. Det går ikke, for hun er ikke å finne. Kunden blir henvist til å ringe sentralbordet for å be dem finne henne.
Kunden ringer nå for 8. gang, og sentralbordet lover å gi vedkommende beskjed om å ringe så snart som mulig fordi varene ikke er kommet som lovet. Hun ringer aldri tilbake. Derimot ringer en sjåfør kl. 14.00 og sier at han har pallen i bilen sin, men at han ikke har fått beskjed om at den skulle vært levert før kl. 12.00, noe han kunne ha klart om han hadde visst om at det var avtalt. Han kunne imidlertid levere en gang etter kl. 14.30. Da kunden nå befant seg et annet sted enn på mottakerstedet, ble man enig om at sjåføren skulle plassere varene på et avtalt sted, uten kvittering for mottaket.
Kl. 16.00 ringer kunden for 9. gang. Denne gang direkte til sjåføren, som bekrefter at varene er levert på avtalt sted. Noen som kan bekreftes da kunden kommer til stedet kl. 18.00.

Denne virkelighetsbeskrivelsen av en enkel varetransport som startet 24. april, kunne dermed ha vært slutt i og med at leveransen omsider var mottatt den 3. mai. Men det hører med til historien at det i kundens postkasse den 8. mai lå et brev fra Tollpost om at omtalte forsendelse var kommet til lager, og at kunden kunne ta kontakt for å avtale utkjøring. Brevet var datert den 3. mai, og hadde altså brukt fem dager fra Oslo til Bærum. Dette betyr at hvis kunden ikke hadde tatt et aktivt initiativ for å få ut varene, ville den reelle transporttiden fra Harstad til Bærum vært over to uker.

Foruten at dette forteller om elendig service hos en stor transportør, understreker det tydelig de problemer en nordnorsk bedrift har i et konkurranseforhold der pris og kvalitet blir vunnet, men at transportforholdene ødelegger enhver sjanse til reell konkurranse.

Kan produsenter i Harstad leve med slike transportforhold, og hvem har makt og føler ansvar for å gjøre noe med slike forhold?

11.05.06. - gr