FRITIDSSYSLER PÅ DEN TIDEN.

Greta Jakobsen (Før Bendiksen))
Fruhallarn 10
9409 HARSTAD

Ja, det hadde vi mye av i den Tv-frie ungdomstiden. Harstad Turnforening. Først barneturn med Rachel Strand eller fru Strand, som vi sa. Mødrene våre sydde hvite overdeler med knapper som de sorte, ballongfasong-turnbuksene var festet i. Turnstevner til Narvik annet hvert år, hvor vi buss-syke og bleike ankom nabobyen. Der ble vi innkvartert hos Narvik-turnernes familier. Søndag var det oppvisning i skolegården og vi hadde fått streng beskjed at om det så var store sølepytter der vi sto, så måtte vi legge oss rett ned i søla når det var liggende øvelser. Heldigvis var dette etter den store defileringen gjennom byen, så det gjorde ikke noe om vi nå ble og ble våte og skitne.

Glimt fra borgertoget 17. mai 1957.
Her er det Grønnrussen som jubler.Fremst går Odd Børre Sørensen og deretter artikkelforfatteren Greta Bandiksen.

Bjørg Karlsen var en spenstig og flink turner, og hun var så dyktig at hun i tillegg hadde særoppvisning. Så var det i bussen igjen og tilbake etter samme kronglete veier og samme buss-syke. Over med ferga fra Steinsland til Lilleng og hjem. Neste år var det Narvik-turnernes tur til å komme til Harstad. Etter hvert avanserte vi fra barnepartiet og opp til mellompartiet. Deretter dalte interessen så smått for noen av oss.

"Gammelkinoen". Skulle vi på kino, sto vi i kø hele ettermiddagen for å få billetter, og det var ikke hvilken som helst kø! Vi sto som "sild i tønne". Hadde vi armene nede, så måtte de være der, og omvendt. Hadde man ikke skjørtene fast forankret i livet, var man ikke sikker på om de ikke lå igjen bak i køa når det endelig ble åpnet for billettsalg. Det ble dyttet og dyttet, att og fram, og glad var vi når vi endelig hadde billetten i hånda.

Under forestillingen var det alltid noen som "måtte" ut og da var det stordøra som ble åpnet og all lys flommet inn i salen og ingen så hva som foregikk på lerretet. Da var det det store "kinobrølet" kom: "Lukk igjen døra! Lukk igjen døra"! Det samme gjentok seg under hver eneste forestilling.
Vi prøvde å snike oss inn på "voksenfilm", men har noen prøvd og klart det hos "Zakkus"?

"Unnskyld, Zakarias Stordahl, men du vet at vi kalte deg det og du var et begrep for oss alle. Vi var glad i deg, men vi hadde en voldsom respekt for deg også! Du kjente oss alle og sendte oss rett ut dersom vi prøvde oss. Da "Nykinoen" kom, var det litt lettere, trodde vi! Der var det to innganger til kinosalen og vi undersøkte hvor Zakarias sto og gikk inn den andre veien.

Dette skjønte jo du og tok deg bare en runde inne i salen etterpå, og så var de fleste av oss "mindreårige" ute igjen, dersom du da ikke valgte og overse oss og la oss se en uskyldig film.

Vi drev med ballspill på sommeren. "Kakka ball" oppetter murveggene, og jeg kan spesielt huske Karin Nilsen og Jorun Aune. De var eksperter i forhold til oss andre. Det var bak ryggen, under kneet, opp på hodet og alle veier. Vi holdt for det meste til på transformatorveggen mellom Bakkelie og Pedersens hus i Harstadgården, når vi da ikke var i skolegården.

Fest: Privatfest anno 1956 - 1957.
Bakerst fra venstre: Karl Erik Harr, Tor Dahle, Ivar Wold, Greta Bendiksen, Unni Johansen?.
Foran fra venstre: Torgeir Thorbergsen?, Tove Besstun, Nina Mathisen, Aina Dahle, Tom Riis, Bjørn Rafter og Britt Klæboe Andreassen

Ellers kan jeg huske (Det dukker stadig opp nye minner) at det i hvert fall først på femtitallet var Røde-Kors-ball på "Hjørnet" hver eneste høst. Folk møtte opp og svingte seg i dansen. Vi "småjenter" sto og kikket på de voksne og vi hadde veldig lyst til å hive oss utpå, vi også. Røde-Kors hadde også tombolaer i banksalen i Harstad Sparebank, og dit gikk vi søndag ettermiddag sammen med foreldrene våre. Bløtkake og loddtrommel var stor stas!

Vi hadde etter hvert "Sjøfarten", "Alice" og senere Viking. Jeg kan ikke huske at vi var så ofte på "Corner". Det var vel de som var yngre enn oss og de som ble igjen i Harstad etter endt skolegang, som fikk benytte dette flotte tiltaket i større grad en vår aldersgruppe. Det var offentlige fester på "Samfunnet", men dit kunne vi ikke gå. Da fikk vi "dårlig rykte"! Dessuten var det som oftest noen av lærerne våre som var med i en eller annen forening, som sto i døra og solgte billetter. Vi sto heller utafor døra og så på de som gikk inn .

Nei, vi hadde Yrkesskolen på Seljestad. "Star-Boys" med "Rocke-Børre", Harald Olsen m.fl. spilte og der svingte det! Før vi gikk dit, hadde jo vi jenter et helt rituale vi skulle gjennom før vi kom oss av gårde. Vi måtte jo blant annet krølle håret. Varme vann, vaske håret og så sette hårruller i. Så var det å "henge" hodet over varmovnen til hårpryden var tørr. Dette tok tid, men på dansen kom vi i tide! Vi jenter hadde stauret på stuegolvene hjemme, men det var jo ei forferdelig spenning når vi nå skulle danse med en gutt. (Hvis vi da ikke ble sittende som veggpryd hele kvelden! )

Vi var en tid en sammensveiset gjeng som fikk lov til å ha klasse/vennefester hjemme hos hverandre. Da vi første gang skulle danse med en gutt, var vi stive av skrekk. Vi hvisket til hverandre:" Har du danset med en gutt før"? Trøsten var stor da vi fikk forvissning om at ingen hadde prøvd det før. Vi danset med strake, stive armer og selv om beina stokket seg, ble vi jo "eksperter" etter hvert.

En lørdagskveld etter en Yrkesskolefest, skulle jeg overnatte hjemme hos min venninne, Inger Gjertsen, som bodde i Harstadhamn. Det var iskaldt ute. På den tiden var den gode, varme "Hjallisen" dukket opp. Vi hadde den i hvert fall med oss i veska, men vi var for blyge til å dra den over nylonstrømpene i gangen på Yrkesskolen blant alle gutta. "Hjallisen" forble i veska til vi var kommet til "Alice". Da var det så vidt at ikke nylonstrømpene frøs fast i leggene, og vi måtte inn i bakgården og dra på oss den varme longsen. Ja, det var tider det!

En annen stor opplevelse var når alle forretningene pyntet utstillingsvinduene sine til jul!
Første søndag i advent var "hele byen" ute tidlig på morgenen for å se på juleutstillingene. Du verden, så fine julevinduene var! Det var kunstverk på sitt aller beste! Det myldret av folk over alt, og der sto vi klistret til vinduene for å se hva vi ønsket oss aller mest til jul.

Av vinteradspredelser hadde vi også skøytebanen på Harstad stadion. Der var vi nesten hver ettermiddag etter at leksene var unnagjort. Spranget fra skrusskøyter til bandy, hockey eller pansere gikk fort. Det krydde av folk, unge som gamle på banen om kveldene. Vi hadde jo også fått flomlys! Selv om ikke alle av oss behersket skøytene så mesterlig, hengte vi oss på gutta og lekte "Lang, lang rekke gå". Lekte "Hauk og due" til vi var så trøtte i beina at vi måtte ut i snøskavla og hvile anklene.

Av og til var det noen av jentene som fant en gutt og da bar det hånd i hånd med dem mange runder rundt banen. Det var jo ikke alle av oss som var så heldige, men skitt au! Vi hadde det kjempeartig, selv om vi var aldri så lite misunnelige på de "peneste" jentene. En ting var i hvert fall skjønt, og det var når jeg kom hjem fra skøytebanen. Det å legge beina på veden, som lå til tørk i steikovnen, få en deilig, varm kopp sjokolade, brødskive med tyttebærsyltetøy før det bar til køys, er minner som jeg enda fornemmer i kroppen. Herlige minner!

Mange av oss var med i speiderforeninga. Brunspeider. Først "meisunge", så storspeider. Kan minnes at vi første søndag i advent var på gamlehjemmet på Sama på ettermiddagen og sang og underholdt for de gamle. Tove Besstun og jeg sang en gang alle versene på "Jeg er en liten teddybjørn" og de gamle var så takknemlige. Vi hadde speidermøter hjemme hos lederne eller i brakka som lå like ved Byskolen. Senere var vi også i det nye Speiderhuset i Folkeparken.

Syklubber. Det hadde vi jenter. Jeg var med i en klubb som vi kalte "Tetørst" og her var det håndarbeid og masse prat. Disse kveldene hadde vi hjemme oss hverandre etter tur, og jeg har mange gode minner fra disse stundene.

Jeg ser tilbake på femtitallet som en spennende tid. Det skjedde så mye! Vi var opptatt av alt og alle.

Vi levde i ei Tv-fri tid, men radioen ga oss innsikt i det som skjedde ute i den store verden. Både på
godt og vondt. Jeg kan huske "Ungarnkrisen" i 1957. Vi lyttet på alle nyhetssendingene, og situasjonen
var lenge spent og kritisk. Vi som hadde våre første leveår under andre verdenskrig, var vettskremt for
at det skulle bli ny krig. På skolen kan jeg huske at vi hadde hver vår gang å holde foredrag om
situasjonen i Ungarn og utviklingen der fra uke til uke.

Radioen ga oss ellers også mye hygge. Ønskekonserten, "Rundt omkring" med Rustad og Kirkvaag.
Da satt familien klistret til apparatet. For ikke å glemme skøyteløpene hvor vi sto på golvene rundt om
i alle hjem og heiet på "Hjallis" og Co.

"Tetørst":
En del av sykluben "Tetørst".
Bakerst fra venstre Tove Besstun,
Greta Bendiksenm Aina Dahle,
Britt Klæboe Andreassen
og nederst Nina Mathisen

"Radio Luxembourg. The station of the Stars". Kl. 24.- på søndagskveldene hvor vi kunne lytte til
siste nytt på schlagerfronten. De som eide en liten "Mascot" eller "Kurer" var ekstra heldige.
De kunne lytte til programmet fra hodeputa. Vi andre fikk selvfølgelig referat, så vi ble godt
oppdatert likevel.Da vi som gikk på realskolen, var ferdige etter 3 år, ble alle så å si spredt for
alle vinder.

Noen fortsatte videre på gymnaset, og noen hadde allerede gjort det etter andre året
på realskolen. Noen søkte Postskolen, som var en populær utdanning den gang. Selv søkte jeg
Telegrafskolen i Oslo, og kom inn der. Også et meget populært yrkesvalg. Et valg som jeg aldri
senere har angret på. Et valg som ga meg mange venner for livet. Venner som jeg fremdeles treffer
rundt omkring i landet. Et valg som jeg også bygget videre utdannelse og jobb på.

I ettertid er det vel ikke så svært mange av oss Harstad-jenter fra som har kontakt med hverandre.
Det er så populært med klassetreff enten fra folkeskole, realskole osv., men det ser ikke ut til at våre klasser har hatt noe slikt. Jeg håper vi kunne treffes på neste Harstad-fest! Vi, som vokste opp i Rock'n Roll-tiden, er vel i stand til å rocke litt fremdeles? Vi har vel i alle fall ikke glemt praten!

Minner! Det er de gode minner man velger å huske. Noe har man glemt og noen husker bedre enn
andre og helt andre ting.

Jeg håper noen kjenner seg igjen i min lille historie fra vår ungdomstid i femtiåra i vår kjære Harstad by!